Konflikter og politikk i Kaukasus

En region preget av grenser og stormakter

Kaukasus ligger geografisk mellom Svartehavet og Kaspihavet, men politisk har området alltid ligget i skjæringspunktet mellom imperier. Russland, Tyrkia, Iran og senere Vesten har alle forsøkt å påvirke utviklingen her. Dette har ført til en lang rekke konflikter, både mellom stater og innad i stater. For å forstå dagens situasjon må man se både på historiske røtter, sovjettidens arv og nyere hendelser.

Historiske røtter til konflikt

Allerede i middelalderen var Kaukasus delt mellom ulike kongedømmer og fyrstedømmer. Armenere, georgiere, persere, tyrkere og russere satte sitt preg på regionen. Kaukasus var en del av Silkeveien, og dermed strategisk viktig for handel. Men nettopp denne posisjonen gjorde området til en slagmark for imperier.

Osmansk og persisk dominans: På 1500- og 1600-tallet delte disse stormaktene kontrollen over Sør-Kaukasus.
Russisk ekspansjon: På 1700- og 1800-tallet presset Russland sørover. Krigene mot Persia og Det osmanske riket førte til at Georgia, Armenia og Aserbajdsjan ble en del av det russiske imperiet.
Kaukasuskrigene (1817–1864): I Nord-Kaukasus førte motstanden mot russisk erobring til langvarig krig. Mange tsjerkessere og andre folk ble tvangsforflyttet til Tyrkia.

Dette historiske bakteppet gjør at mange folkegrupper i dag har et komplisert forhold til Russland, Tyrkia og Iran.

Sovjettiden og de kunstige grensene

Da Sovjetunionen ble etablert etter revolusjonen i 1917, ble Kaukasus delt inn i republikker og autonome områder. Disse grensene ble ofte trukket uten hensyn til etnisitet. Resultatet var at minoriteter ble delt mellom flere republikker, eller plassert i områder der de ikke var i flertall.

Eksempler:

Nagorno-Karabakh: Et armensk-dominert område ble lagt til Aserbajdsjan som en autonom region.
Abkhasia og Sør-Ossetia: Disse ble en del av den georgiske sovjetrepublikken, men med autonom status.
Nord-Kaukasus: Tsjetsjenia, Dagestan, Ingusjetia og andre ble delt inn som autonome republikker under russisk kontroll.

På kort sikt holdt Sovjetunionens sentralmakt konfliktene nede. Men da unionen kollapset i 1991, eksploderte spenningene.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

Nagorno-Karabakh er kanskje den mest kjente og langvarige konflikten i Kaukasus.

Bakgrunn: Området har en armensk majoritet, men lå innenfor Aserbajdsjan.
Første krig (1988–1994): Da Sovjetunionen gikk i oppløsning, erklærte armenerne i Nagorno-Karabakh uavhengighet med støtte fra Armenia. Dette førte til full krig mellom Armenia og Aserbajdsjan. Resultatet ble armensk kontroll over både Nagorno-Karabakh og omkringliggende områder.
Våpenhvile 1994: Over 30 000 mennesker døde, og nesten 1 million ble flyktninger.
Ny krig 2020: Aserbajdsjan gjenvant store deler av områdene ved hjelp av moderne våpen og støtte fra Tyrkia. Russland meklte frem en våpenhvile.
Utvikling 2023: Aserbajdsjan gjenerobret hele Nagorno-Karabakh. Dette førte til at nesten alle armenere flyktet fra området – en av de største etniske fordrivelsene i regionens nyere historie.

Konflikten viser hvor vanskelig det er å løse territorielle spørsmål når historie, religion og identitet er så tett vevd sammen.

Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus

I Nord-Kaukasus, særlig Tsjetsjenia, har konfliktene vært brutale.

Første Tsjetsjenia-krig (1994–1996): Tsjetsjenia erklærte uavhengighet fra Russland, men Moskva svarte med militærmakt. Krigen ble svært ødeleggende, men tsjetsjenerne oppnådde de facto uavhengighet.
Andre Tsjetsjenia-krig (1999–2009): Etter en periode med kaos og islamistisk oppblomstring gikk Russland til ny offensiv. Denne gangen vant de militært, og Tsjetsjenia ble underlagt sterk prorussisk ledelse under Ramzan Kadyrov.
Dagestan og Ingusjetia: Her har det også vært opprør, ofte inspirert av radikal islam. Russiske sikkerhetsstyrker har slått hardt ned på dette.

I dag er Tsjetsjenia relativt stabilt, men under et autoritært regime. Konflikten har etterlatt dype sår og en stor diaspora av tsjetsjenere i Europa og Midtøsten.

Georgia, Abkhasia og Sør-Ossetia

Georgia har opplevd to store separatisme-konflikter:

Abkhasia: I 1992–1993 brøt det ut krig mellom georgiske styrker og abkhasiske separatister. Med støtte fra russiske frivillige og tsjetsjenske krigere vant abkhaserne. Om lag 250 000 georgiere ble fordrevet.
Sør-Ossetia: Sør-Ossetere ønsket tilslutning til Russland. Dette førte til konflikt på 1990-tallet.
Krig 2008: Da Georgia forsøkte å gjenvinne kontroll over Sør-Ossetia, svarte Russland med full militær invasjon. Russland anerkjente senere både Sør-Ossetia og Abkhasia som uavhengige stater, men kun et fåtall land har fulgt etter.

Resultatet er at Georgia i praksis har mistet kontroll over to områder.

Stormaktene og Kaukasus

Kaukasus er ikke bare et regionalt anliggende – stormaktene har alltid hatt interesser her.

Russland: Ser Kaukasus som en del av sin historiske interessesfære. Kontrollerer Nord-Kaukasus og støtter separatistene i Georgia.
Tyrkia: Har historiske og språklige bånd til Aserbajdsjan, og spiller en stadig viktigere rolle. Tyrkias støtte var avgjørende for Aserbajdsjans seier i 2020.
Iran: Har interesser særlig i Armenia og Aserbajdsjan, men balanserer forholdet for å unngå destabilisering av egne aseriske minoriteter.
Vesten (EU og USA): Har støttet Georgias uavhengighet og investert i energiprosjekter som Baku–Tbilisi–Ceyhan-rørledningen.

Dette gjør Kaukasus til en geopolitisk brikke i større maktspill.

Økonomi og ressurser

En grunn til at Kaukasus er så strategisk viktig, er naturressursene. Aserbajdsjan er rikt på olje og gass, og rørledninger frakter energi til Tyrkia og Europa. Dette gir regionen økonomisk betydning langt utover sitt areal. Samtidig skaper det interessekonflikter – kontroll over rørledninger og korridorer har ofte spilt en rolle i politiske allianser.

Befolkning og humanitære konsekvenser

Konfliktene har hatt store menneskelige konsekvenser. Hundretusener har blitt flyktninger eller internt fordrevne.

Etter krigen i Nagorno-Karabakh på 1990-tallet ble rundt 600 000 aserere og 300 000 armenere fordrevet.
I Georgia ble over 250 000 mennesker fordrevet fra Abkhasia alene.
I Tsjetsjenia ble hundretusener drept eller tvunget på flukt.

Dette gjør at nesten hver familie i regionen har direkte erfaring med krig eller fordrivelse.

Demokrati og autoritære tendenser

Politisk sett er Kaukasus en blanding:

Georgia: Har gjort fremskritt mot demokrati, men sliter med korrupsjon og polarisering.
Armenia: Opplevde en «fløyelsrevolusjon» i 2018 med økt demokratisk håp, men nederlaget i 2020-krigen har svekket regjeringen.
Aserbajdsjan: Styres autoritært av Alijev-familien.
Nord-Kaukasus: Underlagt Russland, med autoritære regimer som i Tsjetsjenia.

Dette politiske mangfoldet gjør samarbeid på tvers vanskelig.

Fremtidige utfordringer

Hva kan man forvente fremover?

Nagorno-Karabakh: Armenere har forlatt området, men spørsmålet om rettigheter og sikkerhet vil fortsette å plage forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan.
Georgia: Forholdet til Russland forblir en potensiell konfliktkilde.
Nord-Kaukasus: Selv om Tsjetsjenia i dag er rolig, kan undertrykkelsen føre til nye opprør.
Stormaktsspill: Konkurransen mellom Russland, Tyrkia, Iran og Vesten kan skape ustabilitet.

Avsluttende tanker

Kaukasus er en region der historie, geografi og identitet gjør konflikter nærmest uunngåelige. Samtidig finnes det også håp: turisme, økonomisk samarbeid og kulturutveksling kan bidra til å bygge broer. Men uten langsiktige løsninger på spørsmål om territorium, minoritetsrettigheter og stormaktenes innflytelse, vil regionen forbli en av verdens mest kompliserte politiske soner.